Skrivesperre. Skrivesperre. Skrivesperre.
Skrivesperre.
Men...
Nå skriver jeg,
fingrene glir over tastaturet.
Hva ligger på hjertet mitt i dag?
Hvilke tanker skal få slippe ut?
...
Jeg og ungene satt foran tv-en og fikk øynene opp for den nye serien "Mummidalen" på NRK Tv.
Jeg husker godt den eldre versjonen fra barndommen, og tankene mine vandret tilbake til da jeg og søskena mine satt klistret foran skjermen.
Det var spesielt en episode som virkelig satt spor denne kvelden - "Det usynlige barnet". Dette er en episode som er basert på en novelle av Tove Jansson, fra samlingen med samme navn.
Den handler i korte trekk om den gangen Tootikki kom til Mummi-familien med ei usynlig jente, og ba dem om hjelp til å gjøre henne synlig igjen.
Historien er rørende og bærer preg av det alvorlige temaet mobbing. Det rettes et lys mot hvordan man formes og preges av omgivelsene. Blir man stadig utsatt for nedlatende snakk, ironi og latterliggjøring vil man på sikt kunne føle seg verdiløs og som i dette tilfellet, usynlig for menneskene rundt.
Så hva gjør man når et barn er usynlig? Hvordan får man barnet synlig igjen?
Mummimamma og resten av familien øser på med kjærlighet og omsorg. Og det viser seg til slutt at det var dette som ble avgjørende for at Ninni skulle komme tilbake til seg selv, og bli et synlig individ igjen.
Så levende du skriver, Helene. Jeg blir engasjert, og det er lett å følge deg. Veldig fint at du trekker frem viktigheten av kjærlighet og omsorg. Her kunne du kanskje ha trukket en tydelig parallell til vårt arbeid i barnehagen, og hvordan vi må ta Mummimammas rolle i å øse på med dette. Hvordan jobber vi med å forebygge mobbing i barnehagen, annet enn å øse på med kjærlighet og omsorg? Gleder meg til å følge deg videre! :)
SvarSlettFint kommentert! :)
SvarSlettHerlig innlegg, Helene! Det er ofte de beste skribentene som også får skrivesperre! :) Og nå fikk jeg veldig lyst til å se Mummidalen... Nydelig skrevet!
SvarSlettBeste hilsen Elin :)